168 og vann. I en hast får man ned i båten hvad der nettop ligger forhånden; mannskapet firer sig ned og kapper fanglinen hurtigst mulig, forat ikke båten skal slåes istykker mot skibssiden. Det er et vanske- lig arbeide å sette en båt på vannet under slike om- stendigheter. I sjøen går det ikke an å ha båtene sle- pende efter skibet, som når skibet ligger i havn; gjorde man det, vilde de gå under i den første friske vind, eller slite sig løs. De må derfor heises ombord, hvor de enten settes på dekket, eller henges i store bøiler på siden av skibet, slik som vi stadig ser dem på damp- skibene. En båt som skal kunne tåle sterk sjø, og dess- uten bære en skibsbesetning, må være både tung og stor og er derfor ikke lett å håndtere. Og har man endelig fått den ut, er ennu den største vanskelighet tilbake, nemlig å hindre den fra å bli knust mot skibet. Kaptein Howell hadde lykkelig fått båten 1 van- net og støtte fra. Hver mann arbeidet godt og hin- dret båten fra å drive mot revet, og i det farvann hvor båten var, vilde de skibbrudne snart ha nådd ul en eller annen ø og så siden søkt hen til en havn, hvis kapteinen hadde hatt kompass; men uheldigvis hadde det tatt skade idet han hoppet i båten. Han hadde imidlertid ferdedes sålenge 1 de far- vann han nu befant sig i, at han så nogenlunde kunde vite i hvilken retning han skulde styre, og det var håp om frelse, da man hadde vann og brød for flere dager, hvis man var sparsommelig. Båten blev tumlet om av de rasende bølger hele eftermiddagen og den følgende natt, og mannskapet arbeidet skiftevis ved årene for å holde båten fra de farligste steder. Ut på natten la vinden sig noget, o da man den følgende morgen så sig om, var man på det åpne hav uten synlig land på nogen kant. Lenger ut på dagen blev været meget godt, så mannskapet kunde få nogen hvile, og man kunde snakke om hvad det var best å gjøre.