169 Ulykken hadde ikke i minste måte forandret kap- tein Howell, som var likeså umedgjørlig og tyrannisk som nogensinne og ikke hadde nogen evne til å holde motet oppe på sitt mannskap. Det brød som blev utdelt blandt dem, blev krydret med de skrekkeligste forbandelser over dem som skulde spise det, og det vann som han ikke kunde eller turde nekte dem, var iallfall ikke vel undt. Han behandlet alle som slaver, like fra styrmannen til malaiergutten. Og han hadde makten i sin hånd, for han var den eneste av dem som hadde våben; hans to revolvere stakk fremdeles i hans belte, og uaktet han hadde sendt en kule efter Jens, hadde han allikevel ennu ni skudd tilbake; med an- dre ord, det rasende menneske hadde hele mannska- pets liv i sin hånd. Skulde man bli flere dager i båten, måtte han jo sove, og da kunde han bli overfalt; men han hadde meget vel beregnet at styrmannen som satt på hans ene side, ikke vilde være med på et oprør, og at båts- mannen, som satt på hans annen side, var så forhadt av mannskapet for sin opførsel i Sidney, at han ikke turde annet enn våke over kapteinens sikkerhet. Hadde altså livet ombord i «Lord Nelson» vært ubehagelig, så var livet i båten elendig. På knapp kost, tørstende, motløs og utmattet, måtte de stakkars mennesker arbeide like under øinene på en mann som hatet dem og fant sin glede i å plage dem. Kaptein Howell spurte visstnok sin styrmann og båtsmann hvilken kurs man skulde ta, men han hand- let likesålitt nu som før efter det råd han fikk. Styr- mannen vilde at man skulde sette kursen nordover for å komme til Ny-Guinea; men kapteinen mente at man burde seile vestover for å komme til Timor, og slik blev det. Han kunde ha rett i å velge den kurs, fordi man nettop da hadde en makelig østenvind; men Timor er en forholdsvis liten ø og ikke lett å finne, når man hverken har kart eller kompass. Denne