171 hvor vind og strøm førte den hen. Malaiergutten lå sammenrullet som en hund foran i båten og åpnet bare nu og da øinene for å kaste et halvt avsinnig, halvt forskrekket blikk på kapteinen. Styrmannen, båtsmannen og kokken lå midt i båten, aldeles uten sans og samling. Det var det sørgeligste billede på nød, elendighet, forlatthet og håpløshet. Det var ingen stø hånd som førte roret lenger, intet øie som voktet på seilet. Båten var prisgitt til bøl- genes og vindens luner; hvor den vilde lande var umulig å si, ja, den vilde kanskje aldri lande, den vilde drive med de sørgelige levninger av de menne- skelige skabninger som nu befant sig i den, men som bare hadde få timer å leve hvis hjelpen kom snart. Par dre dende ENN Det var ut på morgenen den fjortende dag, da kapteinen kom til sig selv ved at båten plutselig gjorde en ganske uventet og usedvanlig bevegelse; der fulgte en skurrende lyd, og båten støtte på grunn. Det var et sørgelig syn som viste sig for ham; en liten sandbanke, ikke stort større enn at han med et øiekast kunde overse den. Og allikevel oplivet dette syn ham. Det var da fast land, det var kanskje mulig at der kunde finnes noget spiselig. Ute på det dype hav, langt fra land, nytter det 1 almindelighet ikke å fiske, her ved banken kunde man gjøre sig håb om å fange fisk. Så godt som hans svake krefter tillot det, ravet han ut av båten og krøp iland, dog først efter å ha gitt hver av sine reisefeller et spark for å vekke dem. Bare malaiergutten rørte på sig, men dermed blev det også; han gjorde intet forsøk på å gå iland. Så svak kapteinen var, hadde han da tatt med sig sitt lille forråd av brød og vann, og uten engang å tenke på å gi de ulykkelige i båten noget med sig, satte han sig på strandbredden og forfrisket sig. Han