170 dag var altså opholdet i båten enda utholdelig; for der var da litt nvile efter den anstrengende roning, og man fikk et stykke brød og litt vann. Men alt den følgende dag begynte alle de med en slik reise forbundne lidelser å innfinne sig. Båten var seilet fremover time efter time, uten at man hadde sett land eller noget som kunde tyde på at land var nær. Mannskapet lå sammenkrøpet, uthungret og elendig, dels nede i båten, dels på toftene. Kapteinen satt fremdeles akterut, taus og streng. Han var fullsten- dig edru nu, ti han hadde ikke fått tid til å ta sin kjære «leskedrikk» med sig. Men så beholdt han til gjengjeld den største del av brødet og vannet for sig selv. Jeg skal spare leseren for beskrivelsen av det elen- dige liv i båten i de par følgende dager. Hungeren og tørsten krevet sine offere, nogen døde i båten, an- dre blev grepet av fullstendig vanvidd og sprang over- bord, nogen fant sig med gudhengivenhet og bøiet sinn i den hårde nød, andre klaget og knurret. Ende- lig den tolvte dag var der ikke flere tilbake i båten enn kapteinen, styrmannen, båtsmannen, negerkokken og malaiergutten; men det var kun benraden av disse mennesker; de var alle, på kapteinen og malaier- gutten nær, over det punkt da man lider. De var sig ikke lenger bevisst, og deres lidelsers mål vilde snart være fullt. Kapteinen var også uttæret og medtatt; men han hadde holdt sig meget bedre. Han hadde tilvendt sig den største del av den sparsomme proviant og det likeså sparsomme vann, og hadde ennu en liten, godt gjemt beholdning. Malaiergutten hadde opholdt livet fordi han var i sin kraftigste ungdoin. Kapteinen satt ennu bak i båten; men det var ikke den samme kraftige mann som hadde raset så ombord i «Lord Nelson». Han var sammensunken, og hadde ikke lenger nogen kraft til å styre båten, som drev