174 men han hadde allikevel fart verden rundt, fra havn til havn og fra land til land. Denne uvidende og mishandlede gutt, han tenkte på de tre elendige skapninger i båten, han hjalp dem, mens kapteinen bare tenkte på sig selv. Han fikk truk- ket dem iland, men kapteinen hjalp da litt ul, fordi han derved vilde hjelpe sig selv; han hadde god grunn tl å ville ha styrmannen, båtsmannen og negeren ut av båten. De to ankere var nu fylt med vann, alle hadde drukket sig utørste og i båten var det en mengde vann som var drikkelig, selv om det ikke var godt. Uværet hadde raset fra sig, og de fire skibbrudne hadde ikke annet å gjøre enn å innrette sig for natten. Det var snart gjort. Styrmannen, båtsmannen og negeren var ennu aldeles hjelpeløse, de lå på sanden riktignok en- del oplivet, men udyktige til enhver gjerning. Kap- teinen bredte seilet over båten, for at vannet ikke skulde fordampe, og malaiergutten krøp fremdeles om på stranden for å søke mat til sig selv og sine tre lidel- sesfeller. Natten gikk, og dagen rant op, klar og varm. De to ankere blev satt tilside, man skulde først bruke det vann som var i båten. Det var med en glupende hun- ger kapteinen og malaiergutten gikk rundt holmen. Kapteinen slukte selv alt han fant; gutten delte med styrmannen, båtsmannen og negeren. For de skibbrudne var det en stor overgang fra å være i båten uten mat og drikke til å være på land- jorden med vann — iallfall for øieblikket i overflod — og noget om enn sparsom og just ikke velsmakende mat. Med den legemlige kraft tiltok også viljen og evnen til å virke og tenke. Alt den følgende dag, hadde malaiergutten fått istand et fiskesnøre, og fan- get fisk. I båten var der jo taug, og han var fra barns- ben av vant til å hjelpe sig med lite. Han fikk fisk i overflod, og i de følgende dager kunde de skibbrudne