176 Riktignok kunde de ikke tenke sig, at han var reist ut for sin fornøielses skyld, derfor antok de at han hadde sett et skib ute på sjøen, og at han var seilet ut for å innhente det. Den som holder på å synke, griper efter et halmstrå, og de fire forrådte grep med begjerlighet efter den mulighet, at Howell vilde komme tilbake. Atter begynte en tid full av nød og elendighet. Nu kunde de visstnok få mat, d. v. s. de kunde få rå fisk; men de hadde ikke vann og ikke håb om å komme bort fra den øde, sørgelige plett de var innestengt på. Det var likeså godt å legge sig til å dø straks, hvis ikke Howell snart kom tilbake. Det var malaiergutten, som hadde vist sig meget meget flink og opofrende, atter den som bidrog ve- sentlig til å gjøre livet utholdelig. Da hele vann- beholdningen var borte, måtte man søke om mulig å skaffe sig vann. Der fantes ikke et hull eller en fordypning, som det kunde være vann i på hele holmen, — — men man kunde gjøre en fordypning. Sanden var så løs at det ikke vilde være vanskelig å grave et stort hull, selv med bare hendene, kanskje vannet vilde sile sammen der. - De var fire mann om arbeidet, og alt samme dag hadde man et dypt hull, og jorden var så fuktig at man' kunde vente å se noget vann der den følgende morgen. Det gikk også virkelig slik. Hvis man like ved stranden lager et hull, så dypt at man kommer under havspeilet, strømmer vannet til dette hull; mens det salte vann trekker sig gjennem jordlaget, blir det drikkelig, om enn ikke godt. De skibbrudne fikk altså vann, og hadde så intet annet å gjøre enn å fiske til livsopho!d. Ild hadde man ikke, man måtte spise fisken rå; men da det var meget varmt, tørket man først fisken i solen. Herved blev den iallfall noget appetittligere å spise. Slik levet disse fire skibbrudne dag efter dag. Det