177 var et sørgelig liv, og ikke til å holde ut 1 lengden. Bare malaiergutten syntes å passe for et slikt liv, han var iallfall merkverdig flittig i det lille arbeide som var å gjøre, og opfinnsom og rådsnar. Der blev ikke talt meget av folk som var i en så fortvilet stilling. Der var virkelig ikke noget å snakke om, og de fire passet heller ikke godt sammen. Styr- mannen var en skikkelig mann som hadde vanskelig for å være sammen med båtsmannen, som ombord på «Lord Nelson» hadde vist sig renkefull og uhederlig. Negerkokken snakket et sprog som bare bestod av enkelte forvanskede ord, og malaiergutten var heller ikke meget bevandret i engelsk. Han var dessuten taus av naturen, dudde mere til å handle enn å tale. Det var således taust, øde og sørgelig på holmen; når hungeren var nogenlunde stillet og tørsten lesket, la man sig, for de fleste begynte alt å bli sløve. Men malaiergutten var forhåpningsfull. Styrman- nen hadde et par dager lagt merke til at han time efter time kunde sitte ytterst på den ene kant av holmen og stirre ut over havet, som om han ventet noget fra den kant. Styrmannen stirret i samme retning, men så ikke noget. «Hvad bestiller du, Borneo?» «Jeg ser efter land!» «Tror du at landet kommer drivende?» «Jeg ser land!» «Hvor?» «Rett ut så!» «Jeg ser ikke noget.» «Jeg ikke se nu! først når sol lenger nede.» «Er du viss på at det er land!» «Ikke viss, tror!» «Har du sett det lenge?» «To dager, ganger! Idag tredje dag! Hver gang sol langt nede.» Styrmannen satte sig ved siden av malaigutten for 12 — Håkon Håkonsen