178 å se på landet «når sol langt nede», uaktet han hadde meget lite håp om nogensinne å komme fra det «land» hvor han nu befant sig. De satt der time efter time, endelig sa Borneo: «Jeg ser land», og pekte ut mot en blank stripe som viste sig allerytterst i synskretsen. «Er den stripe land?» «Hvad ellers? Ikke vann. To ganger sett likedan. Ikke vann! Se i morgen tidlig, se imorgen aften! Finne nytt land, stort land, større land, trær, mat, drikke, årer, båt.» begynte Borneo 1 forarfalelsen av all den herlighet som de kunde finne på det nye land. «Men vi kan ikke komme til landet, selv om stripen virkelig er et land. «Vi gjøre båt.» Styrmannen fikk virkelig av Borneo en slags for- klaring om hvorledes det skulde være mulig for fire nesten uthungrede skibbrudne, som var på en sand- banke, hvor der ikke fantes spor av tre, å gjøre en båt som kunde føre dem til et land som kanskje fantes langt, langt borte fra dem. Han fikk en slags for- klaring, men enten forstod han den ikke, eller også anså han foretagendet for umulig, men Borneo var ved godt mod. Det blev avtalt at de tre øvrige skibbrudne den følgende dag og morgen skulde se efter stripen, landet, mens Borneo satte sitt båtbyggeri iverk. Ved de kyster hvor innbyggerne pleier å dukke efter koraller og perlemuslinger, er svømmedyktig- heten utviklet i en utrolig grad, folk beveger sig med likeså stor hurtighet og sikkerhet i vannet som på iandet, og de besitter i høi grad evne til å å opholde sig under vannet. Borneo forstod sig på å svømme og dukke, og hvad der er nødvendig ved de kyster, på å forsvare sig mot en hai. Perlefiskerne pleier til for- svar mot haien ofte bare å ha med en kort stokk, som er tilspisset i begge ender. Den anbringer de med utrolig ferdighet i haiens opspilte gap, nettop som den vil hugge til.