180 Det hadde vært en farlig kamp, og for en uøvet vilde den ha vært umulig; men Borneo gikk seirrik ut av den. Ved hjelp av et taug, som fantes liggende igjen efter båten, blev den døde hai halt til land, nett- op der hvor Borneo hadde begynt sin farlige svømme- tur. Det var ganske merkelig hvorledes de tre menn som fra stranden var vidner til denne kamp og denne seir, tedde sig. Båtsmannen stod med opspilte øine, men forresten visstnok ikke med andre følelser enn om han var vidne til et slagsmål mellem to hunder. Det var ham personlig likegyldig, hvad utfallet blev; ti han kunde ikke Fot hvad haien hadde med befrielsen fra den ufruktbare sandholme å gjøre. Når det i kampens hete gikk godt for Borneo, skogg gerlo neger- kokken, slo sig på knærne og danset om på sin egen kluntede måte. Styrmannen så på den flinke villes modige adferd med beundring og med frykt forat han skulde bukke under i den, som det syntes, så ulike kamp, og da kampens utfall var sikkert, slo han hen- dene for øinene, som om han rn å samle sig efter det gripende skuespill, og sendte en takkebøn op dit hvor selv den forlatte ikke er forglemt. Da man ved forenede krefter hadde fått haien på så grunt vann at den ikke lenger fløt, åpnet Borneo buken på den og tok ut endel tarmer. Disse blev skå- ret i lange strimler, og med dem sydde, eller rettere snørte han igjen alle de sår han hadde gitt haien, og sydde også igjen munnen på den. Styrmannen hadde trodd at man skulde flå haien og gjøre en slags båt av skinnet og benene; men det var ikke Borneos mening. Haien skulde ved solens hjelp bli båt uten videre arbeide. Borneo var ikke fornøld med denne fangst, han angrep og drepte ennu to haier, og behandlet den ene av dem på samme måte som han hadde behandlet den første. Den annen derimot blev flådd — — og det