181 var heldig, hver mann hadde sin kniv — — og skinnet blev straks skåret i strimler til taug. Likeledes blev hele skrotten trukket op på land, for at kjøttet skulde falle fra benene; dem hadde man nemlig bruk for. Alle mann arbeidet villig; ti man så at det var en forstandig plan i det Borneo foretok sig. De så at de gjensydde haier for hver time de lå i solen blev tyk- kere og mere utspilt, og at de fløt lettere. Det hadde sin naturlige grunn 1 at de begynte å råtne, og at de gassarter som derved blev utviklet, ikke fikk slippe vekk. Når de to haier blev bundet forsvarlig sammen, vilde de kunde bære en meget stor byrde, og alle fire ulykkeskamerater trodde at de i godt vær måtte kunde komme over til en ø eller et fastland med en slik flåte. Dette arbeide tok lang tid, og det var ikke nok med at flåten skulde gjøres istand; man måtte fiske for å ha endel tørket fisk med til proviant, og man måtte ha vannsekker. De blev gjort av haiskinn og var tette; men vannet vilde visst komme til å smake av- skylig. Så måtte man ha noget å ro sig frem med — — man måtte ha årer eller seil. Til årer og ror skulde haiens ben brukes. De vilde ikke være meget hensiktsmessige; men det var ikke noget valg. De to haier som for hver dag svulmet mere og mere op, blev endelig bundet sammen med sterke taug av haiskinn og derpå bragt ut på dypet. Det ekle arbeide å skrape kjøttet av benene på den hai, man hadde skåret op, var vel overstått, og for våre skibbrudne stod der nu ikke annet tilbake enn å bringe vann og proviant «ombord». Det var snart gjort; ti det hele bestod av noget tørket fisk og to poser vann. Flåtens bærekraft var fullstendig stor nok; den sank ikke meget ned da alle mann var ombord. Men det vilde ikke bli nogen behagelig seilas, for det var nesten ikke mulig å stå på det glatte, slibrige skinn, og det var heller ikke stort rum til å sitte eller ligge.