183 ikke å røre vannposen; ti man kunde vedde to mot en på at hvis han åpnet en pose, vilde han slippe den og spille de dråper som var så nødvendige til livets ophold. De var så redd for at noget slikt skulde hende, at de stadig hadde et øie med ham; og man var også så heldig å undgå et slikt uheld. Men, som sagt, negeren kunde ikke la være å forårsake for- styrrelse. Han og båtsmannen skulde avløses for å gi plass for styrmannen og Borneo som skulde ro sin tur. Båtsmannen reiste sig forsiktig op og rakte sin åre til styrmannen, men kokken som ikke var vant til å tenke, gjorde plutselig et uventet lite kast på sig, der sendte først ham selv, og siden båtsmannen, som stod på det slibrige dekk, hodekuls ut i sjøen. Det var en lykke for dem at det ikke var nogen hai i nærheten, ti ellers kunde det blitt en meget farlig sak. Hverken båtsmannen eller negeren kunde på nogen måte måle sig med Borneo i å svømme, og en slik ferdighet skulde der til, om man skulde redde sig for en hai. Med noget besvær blev de to ulykkeskamerater truk- ket op på hver sin side av den lette flåte, og efter denne lille avbrytelse fortsattes roningen mot det ukjente, ja man kan gjerne si usette land. Slik var dagen og natten gått hen for de fire skib- brudne uten at noget vesentlig tildrog sig, og da mor- genen brøt frem, var frelsen nærmere enn de hadde turdet håpe. For en frisk bris kom et indianerskib seilende, og det så like mot dem som om det hadde satt sin kurs efter dem. Borneo og negeren jublet; styrmannen og båts- mannen var ikke synderlig glad ved utsikten til å komme i fangenskap eller bli myrdet; for man kan ikke stole på alle skib som treffes i disse farvann. Deres stilling var imidlertid så fortvilet, at de måtte gjøre alt for å bli bemerket av prahuen. Da den kom nærmere, begynte de derfor å skrike og vifte. Det gjorde ikke nogen synderlig virkning på prahuen; ti