208 Da de endelig forstod at alle sjørøverne var samlet på Skilpaddeøen, gikk de i inn i hulen for å nå oss. De var riktignok ikke sikre på at vi lå derinne ennu, men de håpet det. Det var en besværlig gang; for de hadde ikke noget lys og måtte derfor føle sig frem. Imidler- tid var det ikke mulig å ta feil av veien. De snek sig frem som katter i det dype mørke, redde for å gjøre nogen støi som kunde forråde dem. De gikk stadig fremover. Der var intet lys å se, det var belgmørkt. Var de da ikke snart fremme ved hovedhulen? Hyss, hvad var dette? De syntes å høre stemmer. Sakte, sakte! Det er nogen som snakker; de kom nærmere, og Mary hørte tydelig Jens” stemme, som likeså plutselig hører op. Der er en annen stemme. Den taler hånlig og truende. Der lyder skritt i den store hule; det var båtsmannen. Endelig kom de frem til det sted hvor hulens arm gikk ut fra den store hule. Deres øine var nu så vant til mørket, at de ved det lille lysskjær som strålte til- bake fra Apekattøen, hvis trær blev oplyst av sjø- røvernes bål, kunde se to menneskelige figurer ligge på jorden. Var det venner, eller fiender? Var nogen i nærheten? Dette var spørsmål som de tenkte mens de med spent opmerksomhet lyttet og stirret. Alt var stille. Sterke Hai hvislet som en slange. Jeg trodde at det var en slange, og gjorde uvilkårlig en bevegelse. Selv Jens, som var meget modigere enn Jeg» syntes nok at det var en høist ubehagelig stilling å ligge bunden på hender og føtter når slangene krøp omkring oss. Også han gjorde en bevegelse og forsøkte å reise sig. «Hvite Blomst tale,» sa indianeren, «men sakte.» «Håkon, Jens!» lød det sakte gjennem hulen. Dette virket ennu mere enn slangens hvislen, ti med en heftig kraftanstrengelse vendte Jens og jeg oss rundt og stod på våre knær. Nu kunde de bedre se oss og gjen- kjenne oss.