209 «Det er de hvite brødre,» hvisket Mary. Uten å svare gikk indfaneren like hen til Jens og rev bindet fra hans munn. Mary viste mig den samme tjeneste. «Kniv, kniv.» Indianeren løste våre bånd. Hvilken nydelse atter å være fri. Bare den som har ligget bunden med sikker utsikt til snart å bli pint og myrdet, kan gjøre sig en forestilling om hvilket vel- være der følger med en slik befrielse. I min glede trykket jeg Mary i mine armer, og jeg tror at Jens nesten gjorde det samme med indianeren, som vi nu kjente, uaktet vi ikke kunde begripe hvorledes han var kommet dit. I dette øieblikk for atter en figur ned ad taugstigen foran hulens åpning. Det minnet oss om å være for- siktige. Med angst og beven ventet vi på hvad der nu vilde skje. Figuren vandret atter op på øen. Han hadde vært ombord efter et eller annet. «Howell er overtroisk og redd. Han kommer ikke hit; det forstod jeg idag,» sa Jens. «Han blev redd ved å høre om spøkelset. Mannskapet drikker; de kommer heller ikke.» «Så la oss straks gå ut den hemmelige gang og over til Apekattøen,» mente Jeg. «Og atter la oss fange igjen. Nei, det duer ikke. Bli her,» sa Jens og gikk forsiktig hen til hulens ut- gang. Vi kunde god se ham ved åpningen. Han stod stille og lyttet og kløv derpå nogen skritt opover taugstigen. Hvor mitt hjerte banket av angst! Vi kunde ikke se ham. Var han da gått helt op? Der kom han tilsyne igjen, sakte og forsiktig. Han lyttet og stirret ned; derpå krøp han ned til stranden. Om nogen av sjørøverne skulde opdage ham! Om nogen av dem skulde ha et erende ombord! 14 — Håkon Håkonsen