214 lett komme like iland. Vi måtte sette seil på skon- nerten, hvis vi skulde gå klar. Jens var ikke sen om å gjøre hvad der var nødvendig, og tross hans forbud gikk jeg ombord og tok roret. Også indianeren og Mary kom til oss. Det blev en liten stans i skyt- ningen, for de hadde ikke mer ammunisjon. Bare nu og da falt det nogen skudd når man hadde fått hentet nye våben oppe på øen hos de drukne matroser. På den måten fikk vi atter et lite pusterum. «Ut 1 vannet! Ta henne! Hent den hund,» hørte vi Howell hyle. Og flere av sjørøverne styrtet sig virkelig i vannet. Det var ikke lang avstand mellem oss; de ville kunde svømme fortere enn vi kunde drive, og skonnerten lå så lavt på vannet, at de lett kunde komme ombord. Vi tre mann ombord vilde altså lett kunne bli over- mannet av de entrende sjørøvere. «Ned i kapteinens kahytt efter våben, Håkon; ta roret, Hai! gå ned, Mary!» så lød Jens's korte befaling. I kahytten var der våben nok, og det skarpladde tillike. Jeg følte mig som et annet menneske da jeg atter hadde et våben å forsvare mig med. Jens fikk et par revolvere, jeg beholdt selv et par, og Sterke Hai fikk en god sabel. Vi kunde høre sjørøverne puste og arbeide i vannet. De ropte til hverandre og inn til land at man skulde skyte for at de kunde se hvor skibet var. De kom stadig nærmere, men ikke fort, for skibet begynte å skyte litt fart, skjønt vinden var meget løi. Da begikk Howell en stor dumhet. For at hans sjørøvere kunde se hvor skibet var, tendte han ild inne på stranden. De fikk riktignok se Sjøløven, men synet var det eneste de opnådde, for vi fikk også se de svømmende, og ilden fra våre revolvere gjorde svømningen så ubehagelig for dem at flere vendte om. Ilden trakk også haiene dit, og der begynte et skue- spill som er for reddsomt å beskrive.