215 Vi kunde nu fra skibet tydelig se Howell ved ilden inne på land. Han bar sig som en avsindig mann. Han skrek, han slog om sig, kastet sig på jorden og bannet oss i avmektig harme. Jeg så at Jens flere ganger la an på ham, og at han kunde ha skutt ham; men han lot det være, da det ikke var nødvendig for selvforsvarets skyld å utøse mer blod. Der var allerede flytt nok. «God natt, kaptein,» skrek Jens, idet skibet gled forbi, «god natt og møt mig her imorgen tidlig, hvis De ikke vil sulte ihjel på Skilpaddeøen.» Det prektige, lettseilende og lettstyrte fartøi fikk fart, og vi var utenfor all fare. Da vi var kommet så langt ut at det ikke var nogen mulighet for at man kunde nå oss fra land ved svøm- ning, la vi bi for å vente på morgenen og for å spise. Kaptein Howell hadde nemlig, som jeg før har sagt, satt oss på så smal kost — vi hadde slett ikke fått mat -— at våre maver gjorde sitt krav gjeldende. «Sjøløven» var godt forsynt med alskens spiselige ting, og vi lot oss dem smake. Vi tendte lys i Howells kahytt og for annen gang kom jeg til, meget imot hans beregning, å ransake hans gjemmer og nyte godt av hans matforråd. «Jeg hører likesom skrik av et menneske,» sa Mary, som tiltross for at hun nu følte sig sikker, dog hadde vært så forskrekket at hennes sanser var mer enn al- mindelig skarpe. «Skrik? Hyss, la oss høre!» Vi lyttet. Det var stille en lang stund; så begynte Jens å snakke, men nettop da sa Mary: «Nei hør!» Vi lyttet atter. Der kom en dump banken inne fra skibet, fulgt av et svakt rop. «Det er sikkert nok. La oss høre en gang til hvor det kommer fra,» sa Jens.