218 på ham. Han hadde hittil behandlet oss nogenlunde som likemenn; men da vi hadde vært tilværs og løst seilene, syntes han nok at vi blev ham for mektige. Fra den tid holdt han sig særlig til Mary, som med utrettelig tålmodighet måtte forklare ham alt hvad han så. Vi fattet beslutning om hvorledes vi skulde for- holde oss med kaptein Howell og sjørøverne; jeg be- høver ikke å meddele beslutningen, men bare fortelle hvorledes alt gikk. I nattens løp var vi drevet temmelig langt bort fra mine øer og vi måtte atter søke innunder land. Dette skedde med stor forsiktighet, ti farvannet var ukjent. Hittil hadde vi måttet la det komme an på lykken, om vi klarte oss fra skjær og banker; men nu ved høi- lys dag var det vår plikt å ta alle forsiktighetsregler. For små seil la vi derfor innunder Skilpaddeøen. Men vi befant oss nu med skibet egentlig på vrang- siden av øen; jeg kaller den vrangsiden, både fordi det bare var en eneste havn på den side, nemlig Skil- paddebukten, mens der på den annen var både store og gode havner, og fordi jeg hele tiden hadde bodd på den annen side, hadde mitt hustre, min have og mitt forråd der. Vi turde ikke reise inn i det smale sund med skon- nerten, for da vilde det tallrike og dristige sjørøver- mannskap lett kunne overmanne oss; vi måtte holde oss i tilbørlig avstand. Men iland måtte vi. Hele den store skatt som lå gjemt mellem buskene på Apekatt- øen, vilde vi ikke la ligge tilbake, og vi ønsket også å ta med adskillige av våre egne ting. Vi trengte dess- uten et par mann, for besetningen på skonnerten var alt for liten. Fraregnet Mary og Haien, var vi bare tre mann, nemlig Jens, «Nelson»s styrmann og Jeg. Malaiergutten og negeren kunde vi nok ta, selv om de hadde slått sig på sjørøveriet; de hadde ikke lært bedre, og det var sannsynlig at dersom de kom om-