217 Den kjærlige Mary tok ham under sin varetekt og behandling, ti Jens og jeg måtte passe skibet. Hun sørget for ham og hadde den glede å se ham komme sig noget. Han hadde nemlig ligget lenket i et trangt rum i mange dager, og hadde bare fått litet mat og drikke. Han fortalte oss siden at han mens han førte et skib fra Singapor var blitt overfalt og tatt. Flere av mannskapet falt i kampen, og et par som blev fan- get lot sig hverve som sjørøvere. Sjørøverkapteinen, i hvem han til sin forbauselse gjenkjente Howell, vilde også hverve ham; da han ikke vilde innlate sig på det, skulde han egentlig efter sjørøverskikken vært kastet overbord; men Howell hadde spart ham «for gammelt vennskaps skyld», men bare for å lenke ham fast nede i fartøiet. Styrmannen fortalte oss også hvorle- des Howell hadde forlatt ham, negerkokken, båtsman- nen og malaiergutten på sandholmen, og hvorledes de siden blev frelst ved Borneos klokskap. Endelig kunde han fortelle, at både negerkokken og Borneo var blandt sjørøverne, og at de var de beste av hele besettningen. Han hadde en mistanke om at det var båtsmannen som var skyld i hans eget hårde fengsel og elendige kost. Han trodde at Howells hensikt hadde vært å sette ham iland et eller annet sted; men for mannskapets skyld turde han ikke la ham gå fri på skibet. Fangenskapet hadde imidlertid ikke vart så lenge at det efterlot varige følger; det var mest den tvungne, sammenbøiede stilling 1 det trange rum og den slette luft, som hadde gjort ham nesten avmektig, da Jens bar ham op på dekket. Morgenen efter var han styrket og kunde være oss til megen nytte for eftertiden. Øboeren hadde aldri sett et skib før, og han vilde visst ikke ha gått ombord i det ved høilys dag. Da det blev lyst den følgende morgen, syntes de høie master og de flagrende, store seil å gjøre et sterkt inntrykk