221 Borneo forstod hvad der blev sagt; men han forstod også, at hvis han ikke kunde få forsprang for sjø- røverne, vilde de innhente ham. Deres eneste håp stod nemlig til at skonnerten var så lett bemannet at den ikke turde våge sig til å seile. Og såvel Howell som styrmannen lyttet til det fremmede sprog med mistro. «Hvad sier han?» spurte Howell. «Hvor mange folk ombord,» svarte Borneo, som hverken nu eller til andre tider tok i betenkning å lyve, når han syntes det var bekvemt. Men derpå gav han negerkokken et par ord og et vink, og innen nogen ante det, svømmet de begge ut mot Jens, som med revolveren i hånden pekte på en- hver som vilde forfølge dem. Og han holdt ikke bare øle med mannskapet, han måtte også se om haiene skulde ville forsøke å gjøre bytte av hans skibs- mannskap. Det varte ikke mange minutter før de var oppe i båten. «Borneo, ta årene! Neger, sett dig forut!» lød Jens's befaling. Dette var en stor skuffelse for kaptein Howell, som nok hadde tenkt at skonnerten ikke vilde komme langt når den hadde så liten besetning. Men saken stod anlerledes efterat vi hadde fått Borneo og nege- ren; ennu var der riktignok for lite mannskap til å håndtere sjørøverskonnertens store seil på rette måte; men vi kunde da sette så meget seil at den lystret roret — resten fikk stå i Guds hånd. Om vi kom noget før eller senere til vårt bestemmelsessted, hadde lite å bety. Men tilbake til Jens. Da han hadde fått de to sjømenn op i båten og satt dem på hver sin plass, lot han båten bli liggende, og vendte sig mot styrmannen. «Hør nu styrmann,» sa Jens, «sank alle Deres menn sammen, hver eneste, og før dem over på den annen