222 side av øen til utløpet av det sund som skiller disse to øer fra hverandre. Jeg har ikke lyst til å la min gode skonnert ligge på den ubeskyttede side av øen. Når vi så treffes der, skal vi snakke om hvad der mere skal gjøres.» Sjørøvermannskapet syntes nu å ha opgitt alt håp; fra den villeste og mest uregjerlige bande, var det blitt de lydigste folk. Selv den enøiede styrmann blev rimelig og høflig. Det er alltid så med denslags folk; er de først blitt undertvunget, blir de fullstendig slaviske. «Vel, vel, vi skal gå,» svarte styrmannen, «men vi har hverken mat eller drikke, ikke engang en dråpe vann.» Jens betenkte sig en stund innen han svarte. Så lenge sjørøverne hverken hadde mat eller drikke, vilde det være lettest å befale; ti sult og tørst er det van- skelig å kjempe imot. Men hans menneskekjærlighet seiret over hans forsiktighet; han sa dem hvor de vilde finne vann, og lovet å bringe dem brød fra skonnerten. Det fikk de la sig nøie med. Det var imidlertid blitt langt på dag, og en mumlen av tilfredshet gikk gjennem hele hopen da de hørte at de skulde få mat og drikke. Hele sjørøvermannskapet gikk på styrmannens be- faling inn på Skilpaddeøen; bare en blev tilbake. Det var Howell. Styrmannen kjente ham for godt tl ikke å vite at det var utilrådelig å snakke til ham nu. Rik- tignok hadde han ikke noget skytevåben, men Howell var en kraftig mann, og en kamp med ham på blanke våben vilde ikke være behagelig. Han var kanskje nu i høi grad opbragt på styrmannen, fordi denne hadde underhandlet med Jens. Det var best å holde sig fra ham. ; Howell blev altså sittende, og han satt meget lenge. Hvad var det som arbeidet hos ham siden han glemte sult og tørst? Var det samvittighetsnag over de for-