227 nalitet eftersom omstendighetene kunde gjøre det ønskelig. Man kan lett tenke sig med hvilken følelse Jens og jeg atter heiste det vakre trefarvede flagg. Vi gav det en salutt med «Sjøløven»s kanoner, og det en skarp salutt, ti «Sjøløven»s kanoner var ladd for fullt alvor. Den engelske styrmann mente det var rimeligst å heise engelsk flagg; men det var der nu ikke tale om; det var Jens som var hovedmannen i å erobre «Sjøløven», og da fikk han også heise sitt eget flagg. Det var et godt stykke vei rundt Skilpaddeøen, og det var først langt ut på eftermiddagen vi kom op til en holme som vraket av «Lord Nelson» var strandet på. Her fortøiet vi vårt skib. Da det var forsent til å foreta noget yderligere den dag, blev vakten satt og forhandlingene med sjørø- verne opsatt til den følgende morgen. Men det var ikke megen søvn ombord i «Sjøløven» den natt; ti uaktet arbeidet og utmattelsen følte vi oss ikke trette. Vi lå fullt bevebnet, ja bokstavelig med fingeren på avtrekkeren. Den eneste som følte sig trygg var Mary. Hun kunde i sin uerfarenhet ikke tenke sig at man vilde forsøke å nå hen til oss fra land, og hun stolte på alle ombord. Men jeg; syntes at Borneo og negerkokken var tem- melig farlige efter å ha vært 1 slett selskap så lenge, og det blev derfor ikke tillatt dem å gjøre nattevakt. Jens, indianeren, styrmannen og jeg påtok oss hele det arbeide. Men selv efterat jeg var avløst og lå i min køie, for jeg plutselig op ved den første virkelige eller innbilte lyd. Det forekom mig atter og atter at sjørøverne var over mig. Endelig kom dagen likeså vakker som den fore- gående. Det er umulig å tenke sig noget vakrere enn det landskap som lå for oss. Først tilhøire de takkede fjell på Skilpaddeøen og den trebevoksede styrtning ned til det trange sund, så forberget «Utsikten» med