228 den herlige skog av palmer og andre tropiske trær i bakgrunnen, endelig bukten som gikk inn til det lille Eden jeg kalte min have, og så tilvenstre den buktede kyst, holmer og småøer og den høie fjelltopp inne på øen. Alt så så fredelig og stille ut, og dog stormet det så i mange hjerter. Folk som var vant tl å leve i overflod — riktignok på andres bekostning — var nu henvist til å leve på vann og brød. Folk som var vant ul å befale, riktignok med fingeren på avtrekkeren og sverdet i hånden og under eder og trusler, de måtte nu finne sig i de livsvilkår som blev satt dem av nogen få menn, som de i sine hjerter foraktet dypt, fordi de var ærlige og skikkelige, fordi de hverken stjal, røvet eller myrdet. «Sjøløven»s tapre og modige, ja dum- dristige mannskap, måtte se på at deres herlige skib blev kommandert og styrt av nogen elendige «fersk- vannsmatroser» som de kalté oss. Det prektige skib lå der bare nogen få kabellengder fra dem. De hadde igår fått altfor tydelig bevis på hvor forferdelig det var å våge sig ut i det av haier opfylte hav, og de hadde ikke kunnet uttenke noget middel, ikke funnet nogen båt eller flåte. De stod fremdeles i den mening, at den annen ø var full av indianere med dødbrin- gende piler, for det var ikke et øieblikk falt dem inn at de bare hadde med en mann å gjøre, dengang de var på Apekattøen. Derfor turde de heller ikke for- søke på å komme dit. De måtte vente all understøttelse og hjelp av Jens, som de ikke kjente, men som de hørte kjente kaptei- nen fra gammel tid av, og som hadde lidt urett av ham. Styrmannen på «Lord Nelson» var blitt så ilde behandlet ombord i «Sjøløven», at de ikke kunde vente at han vilde legge et godt ord inn for dem. To båter satte av fra «Sjøløven»; i den ene var Jens og Borneo, i den annen jeg og negerkokken. Vi rodde inn mot møtestedet med sjørøverne, og turen gikk en god del lettere i den vakre båt enn da jeg