235$ jo nettop komme op i alle de vanskeligheter Jens hadde talt om. — Mary hørte taus på sålenge spørsmålet dreiet sig om å reise til Kalkutta; men da hun forstod, at me- ningen var den at vi skulde følge henne dit og så reise selv derfra straks efter, syntes hun å få øinene op for hvor ensom hun stod i verden. Hun bad at vi ikke måtte forlate henne, men heller ta henne med; hun kjente ingen andre enn oss i hele den vide verden, og hadde ingen andre å stole på. Hun vilde nesten heller vende tilbake til indianerne enn komme ene og forlatt til en stor by som Kalkutta. «Nu vel,» sa Jens, «vil du være med oss, er det så meget bedre. Vi kan ikke få behageligere reisefølge. Så kan vi underveis tenke på om du skal til England eller Norge. Men hvor du enn kommer hen, vet du at du hår nok å leve av, for du skal ha din del av byttet.» Mary var glad, og jeg ikke mindre. Efter endt skibsråd blev seilene heist og kursen satt hjemover mot Norge. Men det var en lang vei vi hadde for oss rundt Afrika og op til Norge. Med glede lot vi «Sjøløven» fare henover det store hav, men vi var ikke uten frykt for hvad fremtiden kunde føre i sitt skjold. Hvis alle mann ombord hadde vært gode. norske matroser, vilde vi ikke hatt grunn til å frykte; for dem hadde vi kunnet stole på både i storm og stille; men slik som det nu var, gjaldt det å holde vakt og skarpt utkikk både uten- og innen- bords. Det er forskjell på mitt trehus ved den lille vik på Apekattøen, og et trehus ved en liten vik på Norges storfulle. vestkyst. Mens hist de brede, tropiske blade dekker boligen, og de saftige frukter i største overflod henger ned fra grenene, dekkes taket her av et dypt snelag og «vintervokset tre, med roten op og toppen ned», henger ned fra takskjegget. Apekatt-