234 personer, som hadde det prektigste skib man kunde ønske sig og som nu lå seilferdig; men hvor skulde man seile hen? Det rimeligste syntes å være å søke hjem til Norge, fordi Jens og jeg vilde det; men der var flere folk ombord, hvis stemme og mening burde høres. Vi sammenkalte derfor skibsråd for å avgjøre dette slett ikke uviktige spørsmål. Styrmannen holdt nu på England og de engelske, som rimelig kan være, og vilde at vi skulde søke til engelsk havn. Nu hadde vi jo kart og kunde lett seile hvorhen vi vilde. Men Jens mente, at dersom vi kom til engelsk havn, vilde man ta fra oss både gods og skib, ja kanskje tillike behandle oss som sjørøvere. Det var nemlig rimelig at et skib som «Sjøløven» vilde være kjent, ja allerede vår utrustning vilde vise hvad skibet hadde vært. Jens foreslo derfor at vi ikke skulde løpe inn i nogen havn, men seile med det mannskap vi hadde. Kanskje vi traff et norsk skib, som kunde overlate os noget mannskap. Fremfor alt måtte vi se å komme bort tra det farvann, hvor «Sjøløven» hadde så slett rykte. Hvis vi traff et orlogsfartøi, vilde det skyte oss isenk medmindre vi lot oss ta, og det hadde vi ikke lyst til. Dette forekom mig klart; men det var to ting som hverken Jens eller styrmannen hadde tenkt på. Hvor skulde vi gjøre av Sterke Hai og Mary? Sterke Hai blev spurt om han vilde bringes hjem til sitt eget folk. Det hadde han ingen lyst til. Borneo hadde overtalt ham til å bli sjømann, og på den måte var den vanskelighet, overvunnet. Men Mary? Hun blev forbauset da dette spørsmål blev stillet; hun hadde åbenbart ikke ofret sin egen person en eneste tanke. Jeg visste at hennes bestemmelsessted var Kalkutta, hvor hun skulde opsøke en slektning, hvis han vilde ta sig av henne. Nu var det visstnok ikke noget iveien for å seile til Kalkutta; men dermed vilde vi