2357 lige bølger slår mot kysten, selv efterat skjærgården har knekket deres største makt, og blomster finner man bare på de tilfrosne vindusruter. Ja visst må vi erkjenne, at det norske trehus med sine omg velser ved første øiekast må stå tilbake for mitt trehus på Apekattøen; men la oss gå innenfor, så skal vi sc om ikke gamle Norge vil vinne prisen. Det er koldt; vinden bleser inn fra havet, det bruser nede ved stranden, og det begynner alt å mørkne, uaktet det er tidlig på eftermiddagen. Du vil helst være inne; nu så la oss gå inn i trehuset ved den norske vik; vi har opholdt oss så lenge i den varme sone — la oss se litt på livet heroppe ved polen. Det er Håkon Håkonsen som sitter ved bordet, — ikke den Håkon Håkonsen som i det foregående har fortalt om sine eventyr, men hans far. Det er en prektig kar; hvilket godt, snildt, kraftig sjømanns- ansikt! Han er litt hissig av sig, men inderlig god 1 bunden og modig som en løve. Og han har hatt bruk for sitt mot på sin ferd i fremmede land og på de stormfulle hav. Han er en av disse norske sjømenn som gjør sitt fedreland ære, og som landet heldigvis har mange av. Intet folk kan opvise en bedre sjø- mannsstand enn Norge, det gjelder både matroser og befai. Men vi må ikke av beundring for den gamle sjø- mann glemme hans kone og døtre. Der sitter hun, som Håkon Håkonsen så ofte tenkte på i sin ensom- het, hans kjærlige mor, som han visste savnet ham så meget, som hadde ventet så lenge, men som nu, efter års forløp, hadde opgitt alt kåp om nogensinne å se ham igjen. Sorgen var mildnet, men ennu stjal ofte en tåre sig nedad den gamle kones kinn ved tanken på den kjekke, livsglade gutt, hun hadde sett dra bort, men som ikke var kommet tilbake. Hun ante ikke at han ennu var blandt de levendes tall; men hun