238 håpet å møtes med ham der, hvor der ikke er nogen død. Hennes sørg og savn hadde vært stort; men det var ikke en sorg uten håp. Foruten de to gamle, var der to døtre; de ligner far og mor, og lytter likesom moren på far, som leste høit i en sjøroman av Marryat. Durrrrrr rrrrrrer — — — — — lød det ute fra viken. «Hvad i allveden er det for et fartøi som kommer like inn på bukten her?» utbrøt gamle Håkon Håkon- sen, idet han stanset 1 lesningen. «Der går et anker tilbunds, og det et som ikke er lite.» Den gamle sjømann kunde ikke bli sittende inne uten å undersøke hvorledes dette hang sammen. Der kom aldri et skib til den lille ukjente vik; selv hans eget skib hadde aldri vært derinne. Det var ikke mørkere enn at han godt fra stranden kunde se skibet som hadde kastet anker. Men han var like klok; for han kjente hverken skrog eller rigg, det var noget ganske nytt og fremmed. Var det et skib som søkte nødhavn, eller seilet man aldeles i «åkeren»? Han hadde god lyst til å ro derut; men han syntes det var altfor galt å være så nysgjerrig, og så gikk han inn igjen omtrent likeså klok som da han gikk ut. «Hvad er det, far?» «Hvis jeg var i Amerika eller Vestindien, vilde jeg si det var en sjørøver eller slavehandler.» «Hvor du kan snakke,» sa hans kone. «En slave- handler eller en sjørøver! Du har nok lest for meget av Marryats roman nu.» «Så gå selv ut og se om du nogensinne har sett et slikt skib, hverken her eller annensteds.» «Det kan du trygt si, for nu er det så mørkt at man ikke kan se noget.» Dun — dun — dun — dun — dun!