241 «Det er den ene gåte efter den annen,» sa gamle Håkonsen, «først kommer her et skib som nesten skyter ut vinduene mine, og så sender skipperen en afrikansk apekatt iland med et brev, hvori «Håkon- sen med frue og frøken døtre» innbydes til å tilbringe aftenen ombord i «Sjøløven»; men hvad skipperen heter er mer enn jeg vet, og apekatten der forstår sannsynligvis intet levende sprog. Hvad synes du mor?» «En innbydelse til å gå ombord iaften! Det er høist forunderlig. Jeg synes at vi kunde opsette besøket til imorgen,» mente mor. Men dette vilde de to unge damer aldeles ikke høre på; de syntes at det nettop skulde være morsomt å komme ombord iaften. Det var jo klart at kaptei- nen måtte kjenne dem, siden han sendte en slik inn- bydelse, og man burde ikke ødelegge sin og andres glede ved å si nei. Når man så godt efter var negeren kanskje bare malt, og vilde vise sig å være god nord- mann. Håkonsen underkastet ham virkelig en temmelig nærgående undersøkelse; men det sorte satt fast — han var fullstendig neger. Enden på det hele blev, at man besluttet sig til å ta imot innbydelsen. Mens damene rigget sig, som gamle Håkonsen kalte det; fikk negeren noget å styrke og varme sig på, og innen en time var hele familien vel innpakket i båten på tur ut til «Sjøløven». De reiste i den faste tro, at det var en eller annen bekjent som hadde kjøpt et nytt skib i utlandet, og som nu tilfeldigvis var kommet til denne ensomme og fredelige krok av verden. Derfor tenkte de at de ved fallrepet vilde bli mottatt av et kjent ansikt, og hilset velkommen av en kjent hånd. Der hang et par lanterner ved fallrepet, og der var lys nok, men intet kjent ansikt. En sjømann som talte engelsk, tok imot dem, og 16 — Håkon Håkonsen