240 de skrik de utstøtte; de for sammen som en skremt gåseflokk og skrek av skrekk. Håkonsen som hadde vendt sig om straks innenfor døren, stod også forbauset; ti han så like foran sig i døråpningen en neger med sitt sorte skinn og rul- lende øine. Men han hadde sett for mange negre til å bli redd for denne som nu stod i hans hus, og tok derfor rolig brevet og bad damene være rolige. Det var jo bare en neger. Han åpnet brevet og leste. Han leste det ut og begynte forfra igjen. Det var forresten snart gjort; for det var ganske kort, men satte Håkonsen 1 den høieste forbauselse. Brevet lød slik: «Jeg gir mig herved den ære å innby hr. kaptein Håkonsen med frue og frøken døtre til å tilbringe aftenen ombord på «Sjøløven», nu beliggende her på bukten. «Sjøløven» den 21. desember 186—. Ærbødigst Underskriften var det umulig å lese, uaktet brevet selv var skrevet med en meget klar og tydelig hånd- skrift og på godt norsk. «Hvad heter din kaptein?» spurte Håkonsen og henvendte sig til negeren, som smilte på sin blideste måte, og viste alle sine hvite tenner; men han svarte ikke av den gode grunn at han ikke forstod et ord av hvad Håkonsen sa. «Se den afrikanske apekatt hvorledes han står og griner! Hvad heter din kaptein?» spurte han atter, og denne gang på engelsk. -. Negeren gren og lo atter uten å svare, enten det nu var fordi han ikke forstod hvad der blev sagt, eller han hadde fått befaling til ikke å snakke.