243 har den ære å være en gammel bekjent; jeg heter Jens Gåsøen.» «Jens Gåsøen! Jens Gåsøen! som rømte fra det samme skib som førte Håkon over til London da han reiste for siste gang?» «Ja, det er mig.» «Jeg ser det; jeg kjenner dig igjen. Men har du drevet sjørøver! eller negerhandel? Denne skute ser ut til noget av hvert. Allerminst skulde man to, at dens kaptein var fra Gåsøen.» «Ja, det er så, og jeg har sett Håkon senere enn nogen annen.» «Hvor var du? Og hvorledes er det gått ham? Hvorledes døde han?» var spørsmålene som blev gjort ham samtidig. «Det gikk ham godt, og jeg har ikke hørt at han er død,» sa Jens, «men vær så god å sitte ned, så kan vi snakke om ham.» «Ikke død? Hvorfor har han da ikke kommet til- bake, eller hvorfor har han ikke gitt oss underret- ning?» «Han kan visst best svare på disse spørsmål selv,» sa Jens, «skal jeg hente ham?» Dermed reiste han sig og lukket op døren til «Sjø- løven»s lille sidekahytt, hvorfra Håkon Håkonsen nu styrtet sig 1 sine foreldres armer. Det var gått mange år hen siden de så ham; fra en «opløpen» gutt var han blitt en voksen, utviklet mann, men morsøiet kjente ham allikevel straks igjen. Hans uventede tilbakekomst overveldet de to gamle et øieblikk; for første gang så man Håkon Håkonsen felle en tåre. Men der var god malm i de to gamle; de kunde bære gleden likesom de hadde båret sorgen, uten å segne under den. Døtrene var nu aldeles elleville av glede over å få igjen broren, som de hadde savnet sålenge. Og så å komme tilbake på en så fin måte! Det var ikke som en forlist, fattig,