244 luvslitt sjøgutt; men han kom på et stort, prektig skib, med dundrende kanoner og en sort neger som ikke kunde tale noget levende sprog, men bare viste tenner og så skrekkelig ut! Ja, det var noget annet enn det almindelige, dagligdagse liv ute i den lille uthavn. Det var noget for de to unge piker som var opdratt av en gammel, streng skipper, og som ikke hørte annet om verden enn hvad faren hadde lest for dem i Marryats sjøromaner. Dette var jo en full- stendig roman, likeså god som nogen de hadde lest. Men vi må ikke glemme å fortelle hvorledes det gikk våre venner ombord. Det blev en spørren og en fortellen, en undren og en beundren. Men at det også var virkelig sant, kunde man ikke riktig sette sig inn 1; at Håkon var kommet tilbake, fant især hans gamle mor nesten utrolig. Hun satt og holdt ham 1 hånden, som om hun var redd for at han skulde bli borte for henne; ja, hun hadde virkelig en følelse som om det hele var en drøm som kunde forsvinde, og da vilde overlate så meget større savn og lengsel. Men Håkon kunde ikke riktig gi sig ro; han var urolig og usikker i den grad at man måtte bli opmerksom på det, og gamle skipperen, som ikke var vant til å tie når han hadde hadde lyst til å snakke og som pleiet å gjøre sine bemerkninger uten hensyn til tider eller personer, blev endelig kjed av hans urolige vesen og sa: «Hvad er det som mangler dig gutt, at du ikke kan sitte stille og fortelle ordentlig i sammenheng? Du har da ikke glemt å snakke sammenhengende mens du var på øen?» «Du har ikke sett alle dem som følger med «Sjø- løven» ennu,» svarte Håkon. «Alle som følger med «Sjøløven»! Hvad har vi med mannskapet å gjøre?» mente hans far, «dem kan