- Project Runeberg -  Skriftir i Samling / VII. Forteljingar. Kvæde /
208

(1908) [MARC] Author: Arne Garborg
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

Men segja det til Baard orka ho ikkje heller. Han,
den sæle Ungdomen, som var so glad for han hadde
funni Mor si... Men segja det maatte ho. Ho sat og
braut seg med dette, so ho hugsa mest ingin annan
Ting. Presten? Segja det til Presten og lata Presten
segja det til Baard? — Nei; uendeleg mildt og mjukt
laut ein segja slikt. Presten kunde ikkje det; paa den
Maaten. Han kom til aa vitskræme Guten.

Ljuge? Segja noko men ikkje alt? — Ja! Det vilde
ho. Ho vilde segja at ho hadde drøymt. Drøymt at han
skulde døy; og at ho alltid hadde vori sanndrøymd.
Ja! det vilde ho gjera! Men naar so Baard kom til
Presten? Presten visste meir, han. Ho hadde sagt
Presten for mykje. Og dersom ikkje Baard fekk vita
Sanningi, so kunde kannhende Presten inginting gjera.

Nei; ho laut segja alt. Det fanst ikkje Raad. Men
ikkje i Dag. Ho var for veik i Dag. I Morgo; i
Over-morgo; ein av Dagane. Det var nokre Dagar att enno;
det hasta daa ikkje so. Det var best for Guten aa vente.
Kvi skulde han gaa i den Rædsla lenger enn Naud var?
So slo ho seg umsider til Ro.

Ho bad Anna gaa og leggje seg. «Eg er betre no; i
Natt kann Gjenta vaka.» Anna var mest klar av
Svevnløyse og Trøyttleik; ho gjorde som Gunhild bad.

Det kom ein Dag etter den Natti; Gunhild var endaa
for veik. Baard kom inn til henne stundom; naar ho
saag han, var det ikkje Tanke um aa tala.

Baard paa sin Kant gjekk i løynleg men tung Otte.
Det kvakk i han kvar Gong han saag ei Likferd; og naar
Klokkune gjekk, var det som dei ringde yvi honom. Um
det no var so at han skulde døy! — døy no! døy ifraa
alt! — Og slikt hadde so ofte hendt. Han kjende Hjarta
kolne i seg.

Men naar han saag Mor si, kunde han ikkje spyrja.

208

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sun Dec 10 03:51:33 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/gaskriftir/7-1944/0210.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free