Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - VII. Til Arpa-Tjsai og Leninakan
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
120
VII. TIL ARPA-TSJAI OG LE NINAKAN
Mens Jakimoff dirigerte kjøreren, bar det videre
gjennem folke-svermen, snart langs vei, snart over ubanet
mark med uhyggelig dype huller og dumper. Så med ett
sto vi på rannen av kløften med Arpa-tsjai dypt unner os.
Vi steg ned den slyngete veien i bergveggen til bunnen,
hvor dammen var bygget.
Et underlig syn denne vrimmel av mennesker i denne
dype ville kløften med de høie fjellveggene på begge sider,
og bare stein hvor en så hen; elven skummende i bunnen,
og den strålende blå himmel mellem fjell-kantene høit
deroppe. Det er som en scene av «Divina Comedia».
Vi bante os vei gjennem de mange mennesker, forbi
slusen som enda sto åpen så elven hadde fritt løp, over
henge-broen fullpakket med folk som vil over; så ned til
elve-kanten og tilbake over elven igjen; og så sto vi foran
ingangen til tunnelen.
Ingeniøren gikk foran, og vi dukket in i det ukjente.
En uendelig lang vandring gjennem dette mørke, svakt
oplyst av noen elektriske lamper med lange mellemrum.
Det var så høit unner taket at jeg kunde gå godt opreist,
og så bredt at jeg ikke kunde favne over. Et myller av
folk, som skubbet hverandre, mest gutunger, som smøg sig
mellem de andre, galloperte avsted så søle og vann skvatt,
og hollt et mordisk leven med hyl og skrik. Kvinner og
småjenter var det også en del av, så vidt jeg kunde skimte
ved lampe-skinnet. Jeg måtte tenke på hvordan det vilde
gå, hvis vannet plutselig ble sluppet på, eller bare om det
kom en plutselig panikk! For en vanvittig kamp for livet;
det vilde bli trykket på så menneske-massen sat fast i
dette trange røret.
I den første delen av tunnelen var det tørt på bunnen;
men så ble det noe vann i små pytter, som ble større og
større til de dekket bunnen sammenhengende langs mitten
av gangen; det var bare inmed veggene på to sider, at
det kunde være noen stener, eller litt å trå på. Det ble
en fuktig vandring, og tunnelen var to og en halv
kilometer lang.
I førstningen kunde jeg se ingeniørens hvite lue foran,
og noen av mine kamerater; men efter hvert ble de borte
i menneske-stimlen, og jeg var alene i svermen. Som jeg
trasket avsted, og søkte best mulig å ungå det dypeste
vannet ved å klemme mig in på sidene, ble jeg vår en
eldre gråskjegget mann med et ganske inteligent ydre.
Han trasket avsted sammen med alle de andre, ble puifet
og dultet av de uvørne ungguttene, som kom settende,
ofte i det dypeste vannet efter mitten av tunnelen, så
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
