Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Hurtig innskjøt Ashley: — Jeg mener — hvad
interesserer De Dem for, når De ikke tenker på maskinen?
Stepan purret sig voldsomt i håret for å bringe
skredet på plass igjen.
— Jeg leser Pusjkin, svarte han. Drønnende begynte
han nå å fremsi en sang av Evgen Onegin. Øinene lyste
ved ordenes trossige frihet. Triumferende lyttet han til
underet som han bar frem i sin egen stemme, hver gang
strofe støtte mot strofe, og rimene drev diktet
uimotståelig videre, som røde sterke dunk av et hjerte. Det
var ingen ydmyghet over denne unge
landarbeidersøn-nen, han følte sig som Pusjkins likemann, ja befrier.
De kvaler og ydmygelser som Pusjkin hadde lidt, skulde
blandt andre han, Stepan, sørge for aldri kom til å
gjenta sig.
Da han var ferdig sa han til Ashley med glad, men
undrende, nesten vantro stemme: Vet De, Leonid
An-tonovitsj, at den dag vil komme da vi ikke har bruk for
diktere mer?
Ashley syntes det var en merkverdig kilde til glede
i denne litteraturelskers munn, men Stepan hadde svar:
Vi blir diktere alle sammen! ropte han.
— Hvorledes? spurte Ashley smilende.
— Vi får så god tid, svarte Stepan. Vi kan sitte og
studere alle ting, og når vi efterpå går ut, vet vi de
nyeste opdagelser om trærne og menneskekroppen og
himmelrummet slik som bare dikterne før kunde finne
ut, og vi blir fulle av glede.
Ashley vendte sig til Tamara.
Stepans kone var også fra landet. Ansiktet var bredt,
nesten tykkfallent med bitte små, søvnig-glade øine, de
bløte leppene åpnet sig i et strålende smil av sterke ten-
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
