Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - I - II
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
22
reaktion mot alt det hun hadde brutt ut fra. — Store
mørke byleiligheter, digre polstrede møbler som hun
syntes lignet korpulente, andpustne svigerinder, fosse
fald av cremefarvede blondegardiner og skumle fløils
portierer, tunge, unyttige pyntestykker av nikkel og
majolika og kobber — vaser og urner og kander som
aldrig et menneske hadde ment skulde brukes til at
skjænke nogenting ut av; bare klenodier som Eriks
slegtninger hadde sluppet ned hos hende til minde om
bryllupet og juler og fødselsdager —.
Paa en übestemt maate sanset Julie det som triumf.
Disse guttene hendes som vokste sig saa store og saa
tunge — hun hadde da naadd det at hun hadde faat
revet dem ut av den tunge, storstilede rammen som
de ellers skulde være vokset op i — den graa, al
vorlige høitideligheten som ingenting kunde rokke. —
Selv Eriks skinsyke hadde krænket hende dobbelt og
drevet hendes oprørskhet til det ytterste, fordi ingen
lidenskap hadde kunnet faa bugt med mandens bund
løse, selvbevisste alvor. Det hadde været der overalt
— i de endeløse meter av mørke plyschportierer som
faldt ned foran alle høie og dystre dører, det bredte
sig over alle gulvenes arealer av brysslertepper, neiet
underdanig som store overstoppede lænestoler med
armene bredt ut for at ta de tunge sesser i fanget —.
Hun hadde bortført sine sønner til luft og lys og
solskin, hun hadde lært dem til at grave i jorden og
stelle med trær og blomster og dyr, snekkre og male.
Hun hadde sendt dem ut og latt dem trave over land
og strand. Folk med saanne store skrotter skal føle,
de hører ikke til i stuer. — Derfor kunde de godt
elske hjemmet sit ; hun visste at guttene hendes elsket
hendes hjem, hvor alle farver var blonde og klare, alle
linjer spinkle og rette og rene, hvor de tertede smaa
musselinsgardinerne ikke stængte ute lyset og dagene.
De forsøkte at klampe varsomt, de sat ikke isund en
stol uten de forsøkte at gjøre det med en viss forsig
tighet. Kanske de hadde lært det for hele livet, at ha
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
