Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Første del - VI
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
50
De to værbrødre kom godt overens, Edevart var en før gamp i
arbeidet og var dertil tålmodig og hjelpsom mot børnene. Det var
tre av de små og tre halvvoksne, foruten to voksne som alt var
i Trondhjem, otte børn hadde Ezra og Hosea og hvem visste
hvor det vilde endel! Derfor var det om å gjøre for Ezra å ha
meget jord til så mange munde.
Forresten var det så med Edevart at han ikke arbeidet pent
på jorden. Han rauset. Ezra gjorde alt net og så å si sparsomt,
samlet torv, harvet omhyggelig, for varsomt med foret, plukket
aks, nei Edevart gik frem fort og uhyre stygt, drev på amerikansk
vis, brøt på med makt, grasserte. Ezra måtte stagge ham: Hau,
hau, Edevart, klemmer du på slik så arbeider du mig bort fra
gården! Hvorledes? spør Edevart. Jo han slet altså ut hesten,
ødela redskap, satte igjen upløiet formeget av akerkanten, læsset
for svære råbjerklass på en svak vedslæde, hugget øksen i sten —
Ja Edevart smilte og tilstod. Han var kommet i vane med å
hugge øksen i jorden, på farmerlandet var ingen sten og ingen
sand, det endog kvæsset øksen å bli hugget i jorden. Men han
skulde ikke gjøre det nu mere, og alt det andre vilde han også
rette på. Han var snil å ha med å gjøre, han var i arbeide hos
en langt yngre mand end han selv, lille Ezra hadde atpåtil en-
gang været Edevarts koksgut ombord i et fartøi, men nu var
tjeneren herre.
Det var saken: EFdevart, herren, var blit tjener. Efter tyve
år var han ikke kommet længer. Hans sambygdinger kunde min-
des ham i jevn stigning som skræppekar, som stor skipper på
jakten «Hermine» og fiskeopkjøper i Lofoten, som eier av en
gård på Fosenlandet, tilsist som fast handelsmand i Polden med
ikke lite middel — og nu dagleier hos sin forrige koksgut. Slik
kunde somme være ute for vanskjæbne! Ingen akt og ære, ingen
estime. Det var nu folket hans, Joakim ordfører og Pauline på
kramboden, som kastet glans over storebror — han som engang
hadde så strålende utsikter!
Konen holdt sig mere stram, tok ikke en tilsvarende tjeneste
på en gård, men gik ledig. I det siste var hun tyet ind til den for-
nemme verden på Indrebygden, hun gjestet lensmandens og ung-
karene doktoren og presten — vilde bare hilse på herskaperne
efterdi hun nu allikevel var kommet til Norge og til Polden,
skulde ikke opta megen tid — vilde av-ren høflighet — ønsket
å følge skikken ute i verden —
Stakkars Lovise Magrete! Hun hadde kostet kjolen godt og
sat pent op håret sit, hun fremstod nymalet i ansiktet og med
emaljedobber i ørene, hun hadde set og hørt meget i sine dager
og var flink til å la munden løpe — hun skulde være velkommen,
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
