Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - På gjengrodde stier (1949)
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
318
skrekkelse for mine landsmenn, som de fra min side var tenkt
å være det. Istedet for denne min kanskje fåfengte virksomhet
på telegrafen skulle jeg kanskje heller ha skjult meg selv. Jeg
kunde ha prøvet på å stikke meg over til Sverige, som så
mange gjorde. Jeg vilde ikke ha kommet bort der. Jeg har
mange venner der, jeg har min store og mektige forlegger der.
Og jeg kunne ha prøvet å karre meg over til England, som også
så mange gjorde, og som siden kom tilbake derfra som helter,
fordi de hadde forlatt sitt land, rømt fra sitt land. Jeg gjorde
ingenting i den retning, rørte meg ikke, det falt meg aldri inn.
Jeg mente å tjene mitt land best ved å bli hvor jeg var og drive
mitt jordbruk etter evne nå midt i denne trange tid, da nasjo-
nen manglet alt, og så forøvrig bruke min penn for det Norge
som nå skulle få en slik høy rang blant de germanske land i
Europa. Den tanke tiltalte meg fra begynnelsen av. Den gjorde
mer, den begeistret meg, den besatte meg. Jeg vet ikke at jeg
var kvitt den noen gang i all denne tid, mens jeg satt der i min
ensomhet. Jeg syntes det var en stor tanke for Norge, og jeg
synes den dag i dag at det var en stor og god idé for Norge, vel
verd å kjempe for og arbeide for: Norge, et selvstående og selv-
lysende land borti Europas utkant! Jeg hadde en stjerne hos
det tyske folk, likesom jeg hadde en stjerne hos det russiske,
disse to mektige nasjoner holdt sin hånd over meg og ville ikke
alltid avslå mine henvendelser.
Men det gikk skjevt med det jeg virket, det gikk skjevt med
det. Jeg kom nokså fort i villrede med meg selv, og i den
dypeste villrede kom jeg da kongen og hans regjering frivillig
forlot landet og satte seg selv ut av funksjon her hjemme. Det
slo hele grunnlaget unna meg. Jeg ble hengende mellom himmel
og jord. Jeg hadde intet fast å holde meg til lenger. Så satt jeg
og skrev, satt og telegraferte og grublet. Min tilstand i denne
tid var grublen. Jeg grublet på alt. Jeg kunne således minne
meg selv om at hvert eneste stort og stolt kulturnavn vi eier i
Norge først hadde gått gjennom det germanske Tyskland for å
bli stort i hele verden. Det hadde jeg ikke urett i å tenke. Men
jeg fikk feil for det. Også for dette fikk jeg feil, skjønt det er
den soleklareste sannhet i vår historie, vår nye historie.
Men det førte ikke frem for meg, nei det førte ikke frem for
meg. Det førte tvertimot til at jeg i alles øyne og hjerter satt
der og svek det Norge jeg vilde heve opp. At jeg svek det. Nå,
det får så være. Det får så være hva alle disse allverdens øyne
og hjerter nå vil belaste meg for. Det er mitt tap som jeg har å
bære. Og om 100 år er alting glemt. Da er endog denne ærede
rett glemt, totalt glemt. Alle våre navn her til stede idag vil
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
