Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - En vestlandsby i gamle dager. Av Alexander L. Kielland
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
En v estlandsb y
gamle dager
197
tre fant de sitt lag og sin plass midt i silden til opp over
treskoene, med tønner og saltebaljer, og det usalige talg
lys på en pinne som var stukket midt ned i sildehaugen.
Så fikk de opp den lille blanke ganekniv, og så til å rispe
opp sild etter sild i en lynende fart.
Nå var det fullt av elefantspor i snøen, og det var til
ingen nytte at bygene hvert øyeblikk la et nytt lag over;
det ble straks trampet ned til søle.
Bare oppe i byen, i de bredere gater og omkring sko
len var det ennå så meget snø at skoleguttene kunne få
i stand en liten batalje da det endelig ble morgen. —
Alle var interessert i sildefisket. Et rikt fiske brakte
de aller fleste oppfyllelsen av et håp, eller redning fra en
bekymring. Først og fremst var nå alt som hørte til
sjøen — og det gjorde nesten hele byen — i den mest
anstrengte virksomhet; like fra selve fiskerne og opp til
salterieiere og spekulanter — alle gikk i en slags rus så
lenge fisket stod på.
Da fikk ikke bare skippere, men ganske unge styr
menn fartøy til å fare på fisket med, og det ble seilt de
forvovneste seilaser for å nå først fram og få full last.
Så narret man hinannen med falske etterretninger, sloss
hvis det var nødvendig, og drakk seg en god og forsvar
lig rus når det var tid og anledning.
Hjemme i klubben var det bevegede aftener ; alle stuer
fulle; folk satt på kanten av biljarden, hvilket ellers var
forbudt. Hver nyankommen måtte fortelle hvor silden
stod, prisen, hvor mange låser det var satt, og hvis det
ellers var noe nytt nordenfra. Det var den eneste måte
man fikk etterretninger på, og etter dem rettet man seg.
Stundom var det riktig, stundom var det galt; stun
dom slo fisket rikeligst til når det ble fortalt at sjøen var
hvit, silden hadde gytt og stod fra land ; stundom var det
nettopp slutt når ryktet fortalte om de utroligste silde
masser og låsesteng, og så satt man der med hendene
fulle av dyrt salt og tomme tønner.
Alexander L. Kielland (1882).
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
