Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - X
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
92
var skandaløst av et sykehus å henge patientenes
yttertøi op på et loft, de som kom inn måtte jo tro
at det ikke var meningen de skulde komme ut
igjen. Hun sa en’ masse andre ophissede ting også
og stanset først da jeg ropte på henne. Tante
Esthers handlekraft var våknet, og det forekom
mig at nu hadde jeg bare den å klynge mig til.
-—— Tante —
— Ja Ellen.
— Du tror mig når jeg sier at skibsreder Hagel
er stengt inne i det ildfaste hvelvet —.
— Ja, Ellen min, det gjør jeg.
— Men vi må jo gjøre noe ved det! Kan vi ikke
ringe til politiet? På politistasjonen må det da
være noen som ikke sover i sin gode seng —
Jeg så mamma og tante Esther veksle et fort
blikk.
— Ja nu går iallfall jeg efter nøklen, sa tante
Esther.
Hvorfor hadde de sett på hverandre på den
forte, rare måten, mamma og hun? Visste de noe
alt som jeg skulde skånes for så lenge jeg var
syk? Hadde de kanskje alt funnet ham? Var det
fordi det grufulle alt var skjedd at de ikke vilde
høre på mig, men bare prøvde å snakke det bort?
I den stillheten som fulgte efter at tante Esther
hadde lukket døren kom hendelsene tilbake i
erindringen i tur og orden, slik som de gjør under
stor koncentrasjon. Jeg hadde mistet lampen på
gulvet, og vi stod i mørke. Så hadde vi hørt stem-
mene utenfor og en og samme følelse av uvilje
hadde slått ned i begge. For ham som for mig
hadde det vært forbundet med et visst tiltak å
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
