Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - XI
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
98
Før mamma hadde funnet noe å svare, gikk dø-
ren op og tante Esther kom inn igjen. Hun så sint
ut, på samme måten som når hun snakket om at
patientene var til for lægenes skyld, ikke omvendt.
Men hun prøvde å mildne sine trekk i overens
stemmelse med et sykeværelses krav.
— Her Ellen) sa hun og prøvde å mildne
stemmen også. — Her har du nøklen din!
Det var en stor, klumpet tingest. Riktig en god
og gammeldags nøkkel. Tante Esther hadde nok
ikke minste anelse om hvordan en nøkkel til en
ståldør så ut. Hun hadde vel tenkt at det viktigste
for mig var å få noe ordentlig å holde i, noe jeg
kunde kjenne.
— Nå må du legge dig pent og sove!
For en som kjente henne var det ikke vanskelig
å skjønne at hun hadde hatt et ordentlig basketak,
med en eller flere. I det loftsrum hvor ytter-
tøiet var, hadde det iallfall ikke lyktes henne
å trenge inn. Tante Esther hadde måttet gi
tapt overfor sykehusets reglement, orden og
døgilrytme. Og når tante Esther hadde måt-
tet gi Öp, hun som kunde gå opreist på to og
struttet av sundhet og handlekraft, hvad skulde
da jeg kunne gjøre med et hode som en kamper
sten på skuldrene?
Men det vilde bli den frykteligste tragedie
Herresand hadde oplevd. Imorgen vilde de komme
på kontoret som vanlig. Le og spøke som vanlig,
Laila Soleng, Bleken, Mortensen, lille Willy og
Hasse Holden. Hasse Holden vilde gi førstehånds
oplysninger om overkjørselen, bruke krasse,
overdrevne uttrykk og få frøken Soleng til å le:
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
