Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - XI
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
99
— Gid De er altså det frykteligste jeg vet, Hol-
den! Så vilde kontorsjef Bleken si: — Nei, dette
giver ikke brød, mine damer og herrer! og More
tensen vilde si: — Til arbeide, liv eller død! Det
sa de nemlig hver dag og det var det avgjørende
bevis på at kontortiden for alvor var begynt.
Så måtte frøken Soleng inn i hvelvet efter bøkene
sine. Den istykkerslåtte lampen vilde gi dem et
første sjokk, en forsmak så å si. Den vilde få
Bleken til å utlade sig om hvordan folk for frem
med andres ting. Frøken Soleng vilde åpne dø-
rene og gå inn, og 1 neste øieblikk vilde kontoret
gjenlyde av et redselsskrik. — Mus! vilde Hasse
Holden lakonisk bemerke, og lille Willy Lockert
vilde knise og se på ham med et beundrende blikk.
Men knisingen vilde ikke vare lenge.
Jeg satte mig op i sengen igjen. Følte det som
noe av et savn at ikke en eller annen hadde funnet
op et enkelt lite stativ til å støtte hodet på. Jeg
bad om at noen i hvert fall vilde gjøre mig den tje-
nesten å ringe til Hans Holden og be ham komme
til sykehuset i anledning en viktig beskjed. Han
bodde hos enkefru Sagengen, telefon 2516.
Mamma så på klokken og sa åt hun skulde gjøre
det om to og en halv time. Syv var det tidligste
en kunde ringe til folk.
Efter det forekom det mig at det var ingen annen
utvei enn å forsøke å stå op selv. Men tre mot en!
Tre friske mot en syk. Hadde de ingen ansten-
dighet i livet? Før jeg visste av det lå jeg nede
igjen.
Jeg åpnet øinene og sa at nå kunde jeg forstå
hvordan de mennesker hadde det som blev regnet
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
