Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - XVI
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
157
— Verden blir ustanselig anderledes den, sa
forståsigpåeren bak oss. — Og er allikevel ustan-
selig den samme.
I selve tilfluktsrummet var det ikke kommet
så mange enda. Spørsmålet: øvelser eller ikke
øvelser, hadde øiensynlig sådd splid rundt om i
etasjene og skilt koner fra menn og foreldre fra
barn. En dame i kimono og fettlærsstøvler stam-
pet frem og tilbake på cementgulvet med armene
over kors og sa til hvem som vilde høre på at nå
fikk det være slutt med den naive skepsisen som
så lenge hadde kjennetegnet oss her hjemme. Nå
fikk vi stikke fingeren i jorden —
— Ja kan det bare bli med fingeren så, sa en
ung dame i lyseblå skidrakt som alt satt og strik-
ket på en grå strømpe.
Tante Esther sa til enhver som gad høre på
at vi var fra Herresand, og at hun syntes det var
grunn til å klype sig i armen. Det klang så uskyl-
dig mellem murveggene. Å klype sig i armen var
ren idyll. Det var noe en gjorde hvis det snedde
i mai f. eks. eller en arvet penger efter en onkel
i Amerika, ikke når en stod i kjeller og ventet
bombefly.
Vertinnen vår vederkveget oss med flere av
seksåringens visdomsord, og den unge damen som
strikket strømper opfordret oss til veddemål om
hvem som til slutt kom til å få strømpene. De
var påbegynt til Finnland. Nå da hun var ved
tykkleggen så de ut til å skulle tilfalle Norge.
Men hvor mange vilde de være tiltenkt før
hun nådde tåen? Og hvem vilde endelig få
dem?
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
