Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
27
har vendt dig ifra verden, før får du ikke svar på
tungen.» —
Moren lå i sengen. Det hvite hodet imot den
hvite puten. Ennå satt Karen Anna urørlig.
«++ Lengt ifra verden — den var morens.
Lengt efter verden — den var hennes. Så langt
var det imellem dem. Moren, hun hadde reist sitt
eget fengsel. En annen var stengt inne imot sin
vilje . . . Men — moren hadde feste, hun. Som i
kveld hadde hun aldri sanset morens styrke. Uten
håp her på jorden, med alt håp på den andre siden,
når legemet ikke var mer . . . Og enda så full av
makt, at hun tok imot ydmykelsen fra de andre —
bøide slektsryggen sin, gjaldt det velferden for dem,
hun hadde i sin «varetekt» . ..
++. Hvad har du å fare med, Karen Anna?
Hvad hadde hun — hvad hadde hun? Lengt. Og
fortærende uro i brystet . . . Kav for å være til.
Hadde hun annet? Men ut av det hadde hun reist
sig imot dem — imot en fremmed; imot moren
selv. Så liten var hun, at hun ikke hadde råd til å
stå ved at hun var liten. Så bortbyttet at hun ikke
vilde se, det skal mer kraft til å ta imot enn til
å gi.
«Mor »
Øinene åpnet sig i det stille ansiktet derborte.
Da hun kom frem til sengen, skalv hun.
«Jeg skal gå til fru Olsen og si, vi tar imot gaven.
Imorgen går jeg.»
Et smil flakket over de rynkete lebene. «Du har
fått erkjennelsen, Karen Anna?»
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
