Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
61
Karen Anna reiste sig og sprang ut — ut gjennem
kjøkkenet og gangen, til hun stod på trappen under
stjernehimlen.
Hjertet hamret, lebene skalv — med hodet i
nakken trykket hun fingrene mot øielåkkene.
Hun kunne skrevet den sangen . ... Her var fler
som hadde det som henne! Det var blitt for meget
— det hadde blitt så formeget!
Natteluften la sig inn mot ansiktet. Hun så op
og lot stjernene skinne på sig. Så gikk hun ned
trappen — drev på stien rundt huset til kulden hadde
nådd hele legemet og dekket det som et panser. —
I døren mellem kjøkkenet og Rakels rum stanste
hun. Røken fra sigarettene drev i lyse flak under
taklampen. Kameratene lå inn mot hverandre på
divanen, lente sig bakover i stolene — nå var her stort
latterkor herinne. Birgitte Andersen satt og fortalte
skrøner på det knappe Oslo-målet sitt; det stive
ansiktet hennes rørte sig ikke til smil, hun skuvet
bare underleben litt op, mens hun hermet en gammel
lasaron; steinalvorlig sa hun frem de komiske reg-
lene sine.
Rakel så op gjennem den røkfylte luften: «Det
er ikke lys på doen vår; men du fant vel frem likevel,
Karna?»
Hun var vék i røsten . . . Det var som hun sa:
det er ikke lys hos mig heller, men du finner vel frem
likevel? ... Karen Anna flyttet stolen sin bort til
henne.
«Vi hadde en gammel kall på lofte”, siste julen
hjemme. Han døde i romhelgen. Da mor vilde lese
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
