Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
117
de yngste — de blev veke i knærne og rare oppi
hodet. Himlen blånte inn gjennem de store rutene
og vilde dem noget. Alt som hendte, alt de hørte,
fikk en svip av vemot og av lengt eller sorg.
Marit Rud skulde slutte, Marit skulde gifte sig.
Hun hadde fått en svart skygge under øinene og
måtte bort til springen og drikke vann rett som det
var. Hun var nok med barn — ingen sluttet vel for
å gifte sig, var hun ikke det. Stjålent så de på henne
— øinene hennes var trette, men glade lel. Kjøre-
karen, hun skulde ha, var en pen, lys gutt. Snart
skulde Marit stå brud ...
Gunhilde begynte å snakke om at hun vilde til
Oslo og sy. Hun var som fuglen, fri til å lette når
lysten tok henne. Det stod ikke på for Gunhilde.
Andre måtte bli der de var, om lysten huserte aldri
så vilt i brystet.
Den vesle jenten fra Nordnorge stupte en dag
i trappen op til lokalene. De som var i følge med
henne, så blodet bryte frem over lebene hennes.
Hun blev kjørt på tuberkulosehjemmet med én gang.
For slike var våren overmektig; men den var streng
og mektig for alle,som måtte sitte over maskin fra
morgen til kveld — ingen kunde vite sig sikker . ..
Den ene dagen svant og den andre kom, somme
var verre, andre litt bedre enn den forrige, eftersom
de fikk arbeidet til å gå. Men forandringen var ikke
her; det var utenfor murene, i skog og mark, at den
store, lyse forandringen var på marsj fremover.
Nei, her var ikke blitt noen endring til det
bedre . ... Karen Anna tenkte på det, også, mens
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
