Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
135
hjelp hos. Vi er oss og vi er ikke fler. Det var «hver-
dagslig» og ingenting å hefte sig ved . . . Gyda sa
det. Hun visste det. —
Men enda var det som ugjørlig å gå til Ladi i
slikt et ærend.
«Gå selv,» sa hun til Rakel. — «Jeg kan ikke, jeg
kan ikke,» jamret Rakel. «Hun sier nei! hun setter
det ut at jeg er kommet i ulykken! Vær barmhjertig
imot mig, Karna
Hun hadde gjort det ugjørlige før. Hun hadde
gått til fru Olsen og tatt imot tyve kroner.
Midt i uken gikk hun.
I det siste huset på veien langs jernbanelinjen
losjerte den gamle piken hos blikkenslager Kveim.
Hun bodde på ioftet, på kvisten. En steil trapp
førte op dit og Ladis dør var aldri stengt.
Hvorfor låste hun ikke døren, natt eller dag?
Fordi hun tre måneder hadde levd innestengt tolv
timer i døgnet på et rum, ikke større enn et bur.
Fordi friheten var den eneste eiendel, hun hadde
hatt utenom det, hun kunde bære i et lite knytte
— dengangen hun kom til Kristiania for pengene,
Olaus hadde gitt henne. Hun hadde brukt den.
Hun var seksti år gammel nå; og den var det siste
som ennå kunde reise en følelse, som lignet glede i
henne.
Når kveldskumringen falt over det vesle, nakne
rummet, og hun satt med pipen foran kokeovnen,
og var for sliten til å løse av sig klærne og gå skrittene
til sengen, minnet livet sig i rykk og syner, slik det
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
