Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
151
Men — det var henne, som skulde opreist Rakel
til livet igjen! Sammen skulde de slitt sig ut av
mørket, sammen skulde de hatet Edvin og alt, som
hans var! De skulde hatt et oprør isammen. Satt
hun her og var glad til, de tok Rakel, så var det, for
hun ikke hadde oprør nok selv. Ikke hadde fotfeste
selv — drev og stomlet og fant ikke vei . ..
Sommetider gikk hun alene op gjennem skogen
og slet med disse tankene. Andre dager slo hun følge
med kameratene, satt nede ved sjøen med dem,
badet og lå på bakken og lot sola steke. De pratet
om sig og sitt, om folk i byen og om hendinger, de husket
fra andre somrer. Traff de noen av herrene, de kjente,
fikk snakken en annen svip og tone; det blev mer liv
og moro — var de ikke forelsket selv, fulgte de med
spenning parene, som droges mot hverandre og
hadde glansen i øiet. — Kom flokken hjem veien
om fabrikken, nådde stillheten fra de grå murene
dem med en kald gufs, og etsteds langt inne minnet
noe vondt sig. Men kanskje hadde de en mannsarm
i sin — og luften omkring dem var søt av angen fra
nyslått høi. Sjøspeilet lå himmelblått og roserødt
i solefallet; det var sommer. —
En søndag mot slutten av juli blev Karen Anna
og en fem-seks andre damer bedt på hyttetur med
Gudbrand Østli og Bertelsen, som hadde fått besøk
av kamerater fra Oslo. — Mennene var yngre enn
Karen Anna, alle så nær som Bertel. Men hun fikk
være glad, sålenge de bad henne med . .. En av
Oslo-karene var bråvakker, høi og stilig, med hvite
tenner og leber, som krøllet sig så komisk, når han lo.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
