Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
220
til den pene stuen sin, og prøve hvad han har visst
om menneskene!
Da reiste han sig med ett, gjorde en håndbevegelse:
hun skulde gå frem til sengen.
Moren hadde åpnet øinene vidt. Det var unge,
store øine . . . ja, større enn hun noengang hadde
sett dem.
«Mor!» ropte hun.
Straks efter løftet legemet under teppet sig i en
bue fra lender til bryst, stod et sekund og dirret
— sank flatt ned.
Ennå stod øinene åpne; men de hadde ikke blikk
lenger.
Eveline hadde budt Karen Anna å ligge oppe hos
sig, til den døde var blitt ført på kapellet. Men hun
blev i hjemmet, lå på flatseng ute i kjøkkenet, gikk
ikke på arbeid de første dagene; tok imot alle som
kom, førte dem til sengen, løftet klædet vekk fra
morens ansikt og lot dem se det, de ønsket: Kari
Hustad i den evige søvn.
Hun ordnet med blomstene, som blev sendt fra
vennene og hennes egne kamerater og fra folk, moren
hadde vasket for. Det var mest krysantemum, den
bitteremne lukten av dem fylte stuen. Når lysene i
stakene ved hodegjerdet hadde brent med, skiftet
hun inn nye.
Føttene gikk sig trette; hendene gjorde arbeidet,
de skulde: sydde sørgeklær, laget mat; lebene svarte
på spørsmål og sa takk. Ut på natten kom en blytung
søvn og tok henne vekk fra alt.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
