Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - VIII. Far og Søn
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
134
Tankerne havde travlt. Hvad for en Kjole
mon hun skulde ta paa?
«Far skjønner ikke det, at jeg vil gjøre det
bedste for’n ;» sa Olav, da han havde drukket og
sat Glasset haardt fra sig i Plyschen. Reiste
sig saa og gik nervøs omkring.
«Nei skjønner han det?»
Aurora blaaste. «Han kunde da faa sine
bedste Dager, han, naar han fik Kontanter iste«
denfor aa gaa og slite med alt dette Tung«
arbeide her!»
Nu begyndte hun ogsaa at gaa omkring.
Men da de mødtes, kastet hun sig om Halsen
paa ham og fik et Graateanfald. «Men jeg trur
ikke paa det, Olaffen min; jeg trur ikke paa det!»
Olav gjorde sig lempelig fri. «Saa. Naa faar
du klæ paa dig.»
Hun snufset og snøt Næsen i et Lomme«
tørklæde som ikke netop var rent. «Ja. Uf,
jeg er blit saa nervøs at. Du skal ikke bry dig
om det. Det er bare . . .»
Men Olav var alt ute.
Hun ropte efter ham:
«Skaln ha Mat?»
«Nei da; bare en Pjolter.»
«Aa Gudskelov.» Saa fik hun flye op og
finde frem en Kjole. Og saa kreppe Forhaaret
lidt, saa det dækket bedre–.
* *
*
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>