Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - VIII. Far og Søn
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
137
Gunnar sat i Høisætet som huggen i Sten,
fast og rank. Og der var noget i hans Blik
som generte Harald Haave, saa han stanset og
ledte efter Ord. Det pleiet han ellers ikke.
Denne Mand sat der som vokset ut af Omgi*
velserne, og der var en Tyngde i hans Ord som
virket ubehagelig. Gunnar fortsatte sin egen
Tankegang; saa ikke paa nogen af de andre,
men fæstet likesom Blikket paa et Punkt langt
borte: «Et Skilt for Framandkarane, som vaagar
Millionarne sine for Velferdi til Folke i denne
vesle norske Fjordbygdi.»
Der trak mørke Skyer over Generaldirektør
rens Pande.
«Som De vet, Gunnar Præstgard, saa var
det min Tanke at faa mere norsk Kapital ind,
og efterhvert løse ut ialfald de fleste af Frem«
medkarene, som De siger. Men Folket her er
vanskelige at faa med. Jeg mente jeg burde
støttes i mit Arbeide her; men istedet lægger
man mig Hindringer iveien.»
Olav begyndte at bli nervøs. Han gik hen
og satte sig i Stuens mørkeste Krok.
Gunnar sat som før. Urørlig. Men det
spillet et lite Smil om hans Mund.
«Det er stort gjort av deg. Men slik som
de no legg i Veg og vil kaupe heile Bygdi,
— tænkte du det kunde gjerast for norske
Pengar, so er du meir godtruen enn du ser
ut for.»
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>