Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - VIII. Far og Søn
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
136
dommelige Stemning i disse gamle Stuer, om
Hyggen ved at ha en aapen Ild, et Husalter at
samles om i de lange Vinterkvælder.
Han sat i en bred Kubbestol fremme paa
Gulvet. Gunnar havde sat sig i Høisætet, og
Olav stod lænet mot Skapet ved Døren.
«Ja, eg likar meg her,» sa Gunnar; «og er
so du likar deg, du og, so er det vei minst for
aa faa ei slik Stove for deg. Det vantar deg
daa visst ikkje Skog.»
Harald Haave smilte godmodig.
Det var nok saa. Men Hr. Præstgard maatte
tro, at en Mand i hans Stilling havde liten Tid
til at tænke paa Hygge. Paa Ro og Hvile. Og
slike Hus var jo til at hvile og være i Ro i.
Men da mente Gunnar det maatte være ei
Slavetenest Direktøren hadde, naar han ikke fik
Stunder til aa vera i Ro og kvile i sin egen
Heim. «Kvi byggjer de daa gjilde Hus? Eg
tenkjer Huset dit kostar meir enn heile Præst«
gard.»
Harald Haave smilte. «Ak ja, De kan tro,
at for min Skyld var det aldrig bygget. Det er
Stillingen, ser De; man skal repræsentere, ta
imot en Mængde Gjæster og saa videre.»
«Ja, eg skynar det.» Gunnar rettet sig og
la Hænderne paa Bordplaten. «Du skal vera
som eit forgyldt Skilt, aa kalle.»
Generaldirektøren lo en Smule kjøligt. «Tja.
— Naa, et Spøk, et andet Alvor . . .»
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>