Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - XI. Bølger i Gaasedammen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
215
Deltagelse: «Ja, det er da naturligt; De er vei
kanske ikke — ja, jeg mener, at egentlig er De
kanske ikke født til et saa . . . saa uroligt Liv.
Det er noget hos Dem, som siger mig, at De
ikke er det.»
«Og hvad er det, Fru Runge; vil De si
mig det?»
«Det er ikke saa godt at forklare — kanske
er det Øinene som mest røber et Menneske;
men jeg har undertiden havt en Fornemmelse
af, at De lignet min egen Gut, da De var ung.
Og kunde blit som ham.»
Da sa han stille:
«Tak, Fru Runge. Det er vei det bedste De
kan tro om mig.»
Og i det Øieblik syntes hun Synd paa ham;
den Mand var ikke bare modig —.
Da reiste Gunnar Præstgard sig høi og vær«
dig nede i Stuen, og med en Gang blev der
lydløs Stilhet. Lidt bøiet var han blit, og hans
Haar havde faat Vintersneens Farve; men endnu
var der Kraft over hans Skikkelse, og Hodet
bar han som en Høvding.
Stemmen var stilfærdig, men steg efterhvert;
og man følte, at han talte ut af Erfaring og
prøvet Overbevisning.
«Eg vil og faa takke deg for ikveld, Sverre,»
begyndte han. «Eg er ein gamall Mann, som
ikkje hev lenge att, og alle som her sit, veit at
eg hev ikkje so mykje Jord som til mi eigi
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>